Kan Bergsøya ha vært kirkested i Håkon den Gode`s tid?
Ja, om vi skal Tro på et gammelt sagn om ei lita glemt stavkirke på Nordmøre, så kan ei slik ha ligget på Høgdin på Bergsøya.
Dette er det umulig å fastslå med sikkerhet i dag, men ved å sammenholde sagn. Tidshistorie, strategisk beliggenhet, Snorre og Flatøybok, kronologisk sammenheng i tid, og en god porsjon logikk og resonnement, mener jeg at det ved Høgdin på Bergsøya ble bygd, og senere brent ei stavkirke i Håkon Den Godes tid..
Frem til våre dager har Bergsøya vært et sentralt knutepunkt der den ligger strategisk plassert sørvest i fjordbassenget mellom Dagens Gjemnes og Tingvoll kommuner. Fra mange hundreår fvt. , til hundrevis av år etter kristningen av Norge var sjøen eneste ferdselsåre langs kysten, og med den ufarbare Hustadvika måtte alle som skulle reise mellom sør og nord i Norge, passere gjennom Bergsøysundet som også er et av få møtepunkt mellom ytre og indre led.
Bergsøya: Knutepunkt i Oldtid – Nåtid - og Fremtid.
Sagn og kvad var i århundrer vår viktigste felles hukommelse, og noen har overlevd frem til vår tid «på folkemunne». Sagn er også nevnt i Bygdeboka for Bergsøya og et av de sagnene er om stavkirka på Bergsøya.
Bygdebokforfatteren Nils Tore Leivdal, gjorde det meste av intervjuene til Gards og Ættesoga for Bergsøya på 1960 og -70 tallet og mange av de han snakket med da var allerede gamle, og kan ha vert fødd rundt år 1900, eller sist på 1800 tallet. Historie og sagn kan de derfor ha hørt fra besteforeldre som opplevde slutten av Leilendingstida.
Muntlige overleveringer var enda ganske vanlig på den tiden, og sagn, tradisjoner, og andre muntlige overleveringer levde lenge på folkemunne.
Ved Markskillet mellom gårdene Berge og Halset på Berge-siden, lå en plass kalt Sletvoll. Bnr 15 ble utskilt fra Ner- Berge i 1929, og Sletvold Gnr 47- Bnr 21 ble delt fra bnr 15 i 1954. Sagnet sier at plassen ble kalt Kjerkvollan og at det sto ei lita stavkirke her engang i tiden. Opp mot brattlendet ligger et område som fra gammelt av har blitt kalt Korsan. Det sies at her sto et eller to store trekors i gammel tid. Dette skal jeg komme tilbake til. Det sies også at det ved oppdyrkingen på slutten av 1950 tallet, ble funnet en eller to hellekistegraver på stedet. Dyrkerne ville ikke blande myndigheter inn i dette, og ryddet steinene til side i skogen, kanskje unntatt en ekstra stor og fin stein som fikk en ny historie.
Der i skogen i Sjetndalen ligger de vel enda under restene av røtter og annen stein fra dyrkingen.
Om dette med Hellekistegraver stemmer, har det vært begravd personer med høy status på Kjerkvollan på Berge. Slike graver som var bygd med store stein heller i sidene, endene, og under og over. var forbeholdt høvdinger og jarler og deres nærmeste. Store hauger av jord og stein ble lagt over hellekistene.
I Gards og Ættesoge for Gjemnes bind 8, gjenforteller Nils Tore Leivdal at det før dyrkinga lå en avlang haug som var fire meter lang, 1.1/2 meter innvendig bredde, og 1 meter høy. Det oppgitte innvendig målet må bety at haugen var sammensunket i midten som slike ofte er etter tidlige gravrøverier. Dette kunne skyldes gravrøveri eller/ og, at innhold i grava var fjernet eller råtnet bort. Det skal også ha vært minst 30 mindre gravhauger på samme område.
Under dyrkinga kom det fram en tydelig sti mellom bekken og ei tomt der det vart funne mye rester av kol og en brent stokk. Fine steiner i jorda minnet om en opplagt steinmur.
Også ved Hjorten skal lignende hellekistegraver ha blitt fjernet på samme måte under oppdyrking, i liket med større og mindre gravhauger av jord og stein. Dette har jeg blitt fortalt av en som selv hadde vært med på dyrking på begge stedene.
Hva Skjedde mellom 850 tallet, og 1950 tallet?
Det er mange gravhauger på Bergsøya og etter alt å dømme har det vært mange flere før rydding og dyrking av gårdene. Vegbygging og husbygging medførte fjerning, og gjenbruk av noe stein i bygnings murer og vegfyllinger. Vegetasjonen har og hyllet resten inn i glemselens slør. Noen av de som enda eksisterer er registrert av vernemyndigheten, og kan enda sees og gjenfinnes.
Så hvordan kan det ha seg at Bergsøya praktisk talt har vært «tettpakket» av gravhauger og andre gravminner, og kan dette på noen måte henge sammen med sagnet om ei lita stavkirke på Bergsøya?
Det er utgravd steinalderboplasser ved Krifast, og det er gjort mange funn I Lillevika og Storvika, og ved Halset, på sørvestlig side av øya, så her har vært folk fra «alders tid» Arkeologer fra fylket mener at så mange gravhauger tyder på at det har blitt en stor befolkning på Bergsøya. Arkeologer har regnet med at alle gravhaugene vitner om folkerike bosettinger ved Halset, Molsnesset, Bergs holmen, Leite (Berge), og i Storvika, i Bronsealder og Jernalder. Dette kan godt være mulig, men det vanlige var ifølge kildene, at det var kongeslekter, Herser, Høvdinger, og krigere som hadde utmerket seg, som ble æret med hauglegging. Ikke den jevne befolkning av jordbrukere og fiskere. Ved Halset og Hjelkrem er det funnet spor etter båtgraver som også er et tegn på høy status. Vanlige folk fikk ei grav et høvelig sted på gården de bodde, og bare få av de fikk varige gravminner over eller med seg, i grava.
Jeg tror derfor at mengden av gravhauger kommer fra gravlegging av lokale krigere fra Mørekongenes hærskip, og senere Leidangsskipet i Barknarfjordr (Batnfjorden), og lokale høvdinger og Herser i dette skipreidet. Alt taler for at også de 10-12 haugene på Ikorneset har samme bakgrunn. Rikelig tilgang på stein langs fjøra akkurat på disse stedene, må ha vert et viktig moment for valget av plassering av gravhauger.
Gravhaugene finnes for det meste nær ved sjøkanten fra Halset til Storvika, men Høgdin ligger flere hundre meter oppover mot fjellfoten. Den store gravhaugen på Høgdin hadde utsikt til hele Batnfjorden, innløpet til Tingvollfjorden, og Freifjorden. Dette var det høgste punktet med så vid utsikt mot Allemannsleden unntatt enkelte fjellkanter på toppen av Bergsøya. I tillegg kan det her ha vert et samlingspunkt der folk satte møte, og kanskje et Hov, og senere kirke.
Å bli begravd nær sjøen med utsikt mot leia, var en ære som tilkom de som levde av og med skip og båter. Høvdinger og konger måtte vises større ære og vart ofte begravd i Hellekister og på/i hauger som var synlige på langt hold.
Nordmærafylki omfattet kyst-området mellom to av de mest vær utsatte strekningene på hele «Nordwegen», Norskekysten. Hustadvika, og Folla nord på Fosen.
Fylket var større enn de 8 øvrige fylkene i Trondheimen til sammen, og Bergsøya lå sentralt i den sørlige enden. Passering av Hustadvika og Folla med båt, var i praksis umulig i de første århundrene etter Kristi fødsel. Det var praktisk umulig å passere med båt gjennom eller utenfor disse havstrekningene, fram til de store havgående skipene med segl og kjøl før og under vikingetiden, ble vanligere for kongelige og bonde høvdinger. Fra ca. 400 tallet utviklet båtbygger kunsten seg til større og mer sjødyktige båter.
Før dette måtte all skipstrafikk derfor passere Bergsøysundet på veg inn til, eller ut fra Tiltereidet mellom Eidsøra og Eidsvågen, der båtene kunne drages over land mellom Tingvollfjorden og Langfjorden så de unngikk Hustadvika.
Her på Bergsøya, i havna ved Rossneset, kunne all skipstrafikk i indre seil- led kontrolleres og beskattes, og Mørekongene kan ha hatt gård på Berge/Halset for dette formålet. Hamna ved Rossneset og laberget på Berge, ligger i kort gangavstand fra Høgdin
I mange hundre år før Håkon Den Gode fastsatte Lov om Leidangen i Gulatingsloven, rådde de lokale kongene, og mange av de lokale høvdingene og bøndene over krigsskip. Kongen som ville samle hær måtte da avtale med hver og en av disse om de stilte båt og mannskap og krigere til rådighet. Krigernes ære ble avgjort av hvordan de kjempet og hvordan de døde, og mange ble hedret med godt ettermæle, kvad, og stort gravøl.
Slagene ble ofte kjempet på land, men etter hvert mange også på sjøen. Alle som falt ble begravd på slagstedet eller de ble ført til egnet sted om de var langt hjemmefra. Om den slagne hæren rømte slagmarken så begravde seierherrene også sine falne fiender.
Konger, høvdinger, og sårede som døde senere, ble ofte med skipene sine heim og gjort ære på etter stilling og stand.
Mange falne kan ha blitt begravd på Bergsøya
Snorre skriver om to slag ved Solskjel rundt 863, og 865. Det første var mellom kong Harald Hårfagre og kongen over Nordmørafylke, Huntjov, og hans sønn, Solve Klove. De kjempet mot Harald Hårfagre sammen med kongen av Romsdølafylke, Nokkve. De tapte slaget og begge kongene ble drept, mens Solve klove overlevde og tok kongemakten etter sin far. Mørekongen Huntjov kan ha blitt begravd på Bergsøya i steinkistegrav ved Hjorten eller Høgdin etter slaget. Nokkve kan å ha blitt begravd der om det var få krigere igjen av hans flokk. Året etter samlet Solve Klove ny hær fra Nordmøre, Romsdal og Firdafylkje (Nordfjord og Sunnmøre), men tapte igjen for Harald Hårfagre, og Solve Klove rømte deretter landet.
I begge slagene ved Solskjel må det ha vært mange fra vårt område sammen med enda flere både fra Romsdal og de nordligere områdene av Nordmøre. Det var vanlig at flokken som tapte slaget, rømte unna for ikke å bli slaktet ned, eller tvunget til kristendom, eller å betale store bøter. Falne og sårede lå i båtene til de kom på trygg avstand, eller også til de kom heim.
Alle båtene som skulle sørover til Romsdal og Sunnmøre (som var med i slagene ved Solskjel) passerte Bergsøya, og her var ei god og trygg hamn ved Rossneset på Berge, noen få timers roing/segling fra Solskjeløya.
Der kunne mannskapa kvile ut etter slaget, få seg mat og stelle sårede. Her var de samlet og kunne også Hedre og Ære sine falne og legge i haug de som fortjente det. Kongene Hunntjov og Nokkve falt i det første slaget, og kan ha blitt begravd i ei av de mange hellekistegravene som har vert på Bergsøya.
Kanskje ble de to småkongene Hunntjov og Nokkve lagt i de to Hellekistegravene som iflg folkemunne ble funnet på Høgdin på 1950 tallet. Der var det også ca tredve mindre hauger som forsvant med dyrkingen. Senere kom det opp mange beinrester under pløying. Tredve falne samtidig med kongene kan samsvare med de øvrige båtene fra området her lengst sørvest i Nordmøre Fylke, og fra lengre sør, som kom seg unna fra Solskjel.
Det ville da ha vært helt naturlig å feire disse to med å blote på stedet. Plassen er et naturgitt sted for et lokalt ting, og et Hov som kan ha eksistert i hundrevis av år før kristendommen kan ha ligget på Høgdin.
Fra moderne arkeologi er det kjent at de første kirkene ofte ble bygd etter at et Hov var ryddet av vegen/brent eller rasert på annen måte av kristnings hæren. Dette kunne det være flere grunner til, som for eksempel. at der ved Hovet var folk vant til å møtes, og siden det var et «hellig sted for dyrking av den gamle Åsatrua, kunne kirkebygget legge denne hedningetrua «under» seg både faktisk og symbolsk, mens folket fortsatt kunne møtes på vant plass.
I Håkon Den Godes Tid
Da Håkon Den Gode kom tilbake til Norge var han 15 år, og året var 933. Han vart da samkonge med den eldre broren Eirik Raude
Dette var da ca 75 år etter slagene på Solskjel. Da Eirik Raude rømte landet to år etter (935), fikk Håkon ca. 18-20 år med fred i landet. I år 954 vant Håkon over Eirikssønnene i et stort slag ved Avaldsnes. Han vant også slaget ved Rastarkalv, og i slaget på Fitjar mot de samme, da de kom for tredje gang for å ta kongemakta.
Håkon Den Gode var konge til han døde av sårskader han fikk i slaget ved Fitjari 961. En av Eiriks brødrene, Harald Gråfell, vart da Konge.
Håkon Den Gode ble kjent for blant annet å ha «satt» Gulatingsloven. Første kjente skriftlige nedtegnelse er på Island i ca. 930. Han «satte» også Frostatingsloven ca. 950-960. Denne ble først nedskrevet fra ca. 1220.
Det varierer litt i kildene, men mellom 16 og 20 år hersket Håkon i fred. Det må regnes fra Samkongen Eirik Blodøks rømte landet i 935. Kong Håkon var i Trøndelag å feira jula 935 sammen med Sigurd Ladejarl. Første juledagsnatta fikk Bergljot og Sigurd en sønn. Neste dag øste kong Håkon vatn over gutten ga ham sitt navn, Håkon. (Håkon Sigurdson Ladejarl)
I tiden etter at han ble enekonge måtte han først ha hatt nye runder med bondetingene for å få stadfestet kongsmakten. Denne prosessen kan ha tatt et par år. På Vestlandet tok de han til konge kort etter at han kom t til Norge. Nå kunne han også be om at fylkene der Eirik Raude hadde hatt makta, Fjordane, Sunnmøre, og Romsdal, tok han til konge.
Nordmøre og Trøndelags fylkene tok han og til konge etter at han på Frostatinget hadde lovd bøndene at han ville gi de odelsretten til gårdene tilbake.
Ingen vet nå han fikk tilnavnet «den gode», men ved å gå forsiktig fram med kristningen og å gi bøndene bedre vilkår, kunne han sakte, men sikkert ha opparbeidet seg et rykte om å være «en god konge i befolkningen. Arbeidet med å sette (nedtegne) Gulatingsloven må ha vert en stor oppgave som kan ha tatt mer enn ti år.
Lovene var fram til da i hukommelsen til lovsigemenn, og ordlyden måtte godkjennes på årlige tingsamlinger. Lovsigemenn måtte si en tredjedel av den samla loven på tingene hvert år. Fjerde året begynte de på forfra igjen og lovsigemannen måtte da ha lært seg endringer og nye lover.
Også betydning og endringer ved overgang til skriftspråk, så vel som nye lover og straffene for brudd på hver enkelt lov, måtte godkjennes av tinget. Mange og lange forhandlinger måtte til før hele loven kunne godkjennes. Frostatingsloven vart og bearbeidet på samme måte etter at Møringene og Trønderne hadde tatt Håkon til konge.
Noenlunde samtidig kan han ha startet med kirkebygging, men han ville gå forsiktig fram og vi kan gå ut fra at han startet i hjemtraktene ved Avaldsnes og eller ved Kongshelle ved Bergen , og deretter både sørover og nordover derfra. Han hentet prester fra England og satte inn Biskop sier Sagaen.
Dette tok årevis sammen med å «sette» Gulatingsloven og Frostatingsloven, og omvende folk i område etter område.
Alt kongen foreslo av lovendringer måtte godkjennes på tinget av alle!» frie menn, så det må ha gått flere år før han forsøkte å kristne Møringene og Romsdølene der motstanden var størst. Møringene ville vente for å se hva Trønderne gjorde, før de sjøl ville velge. Kong Håkon oppholdt seg mye i Trøndelag for der var landets største styrke og mektige bønder. Han ville sikre kongemakten i hele landet først, og deretter innføre kristendommen.
Kristningen av Norge startet for alvor med Håkon den Gode, som vokste opp og ble kristnet hos kong Adelsten av England. Håkon Haraldsson Adelstenfostre kom til Norge på 930 tallet og ble først samkonge med Eirik (Raude) Haraldsson. Få år etter ble han tatt til konge for hele riket som Harald Hårfagre samlet.
I Håkon Den Godes Saga, fortelles det at han hentet Biskop og prester i England.
Kong Adelsten utrustet Håkon med skip og mannskap da han skulle reise heim til Norge. At han også da fikk med seg noen rådgivere som munker og prester for et kristningsverk, er sannsynlig. Fra starten var han konge for den sørlige delen av riket og hadde flere kongsgårder der. Slekt, venner og kongetro bønder befolket området mellom Romsdal og Sørlandet opp til Viken
Kongshelle, der han ble født og senere døde, ligger sentralt i kongedømmet ved Laksevåg, og vi må tro at Håkon etter noen år da han hadde sikret seg kongemakten i dette området, forsøkte å få folket til å ta den kristne troen først i dette området
Det er nevnt i Sagaen at han bygde tre Kirker og satte prester til dem. Dette står i sammenheng med fortellingen som handler om Møringene og Trønderne, og den tids Møringer var fylket som strekte seg mellom Hustadvika i sørvest til overgangen mot Nordland i nordøst.
Trønderne holdt til i indre fjordstrøk og fjellstrøk. Det er ikke kjent hvor de tre kirkene var bygd, men det var nok til disse Kong Håkon hentet biskop og prester fra England. Trønderne ville ikke ta kristentroen og krevde at Kongen måtte Blote sammen med de på tinget. Før det store Blotet på Mære sammensverget de seg for å «fjerne» kristendommen ved å brenne kirkene og tvinge kongen til å Blote.
Etter et gammelt sagn, og lokal navnsetting på Bergsøya, kan en av de tre kirkene ha ligget på Høgdin /Kjerkvollan i byte mellom Halset og Berge på sørsida av Bergsøya.
Dette området er overflatedyrket på slutten av 1950 tallet, og synlige spor etter gravhauger og steinsetting (form av husmur) ble fjernet. Steinsetting/husmur, kan ha vært kirkemuren som sto igjen etter den brente kirka.
Håkon lot bygge kirker på Møre da møringene ville ta kristendommen, og fikk de innvidde. Dette står i Håkon Den Godes Saga, uten nærmere stedsangivelse.
Haltdalen stavkirke
«Haltdalskyrkja»
| sørveggen på skip og kor Foto: Håvard Christiansen/Riksantikvaren, 2005 Fra Wikipedia https://no.wikipedia.org/wiki/Haltdalen_stavkirke | |||
Illustrasjonsbilde
Omtrent slik kan kirkene Håkon den Gode lot bygge på Møre, ha sett ut 200 år tidligere. Funn av ei steinsetting/ husmur på Høgdin ,kan ha vært lik den vi ser på bildet.
la oss resonnere litt.
Da Håkon Haraldson ( Adalsteinsfostre), kom til Norge og ble tatt til konge på Vestlandet og i Trøndelag, gjorde han snart det klart at han ville innføre kristendom over hele landet. Han var sjøl oppdratt i kristendommen hos den engelske kongen.
Vestlendingene bøyde seg for kongens bud, mens Møringene og Romsdølene sa de ville gjøre som trønderne. Kong Håkon bygde og innviet da noen kirker på Møre og satte prester til dem. Da han kom til Trøndelag, stevnet han bøndene til ting og påbød dem å ta imot kristendom.
Vi vet fra Sagaen at trønderne stridde imot kristningen, men at de godtok Håkon som konge etter at han lovde å gi dem odelsretten tilbake, og mot at Håkon sa ja til å blote med dem på tinget.
Trønderne følte seg lurt da han gjorde korsets tegn over øl hornet under blotet. Senere krevde de at han skulle blote på nytt ved et stort blot på Lade. Han nektet å ete hestekjøtt og sa nei til å drikke av soddet. Bøndene ble sinte og truet med å ta seg en annen konge.
Sigurd jarl gikk imellom og sa at kongen ville bite over hanken på soddkjelen men da han fikk kjelen la han en lin duk rundt hanken og beit over. Bøndene var sinte og likte dette dårlig.
Vinteren etter var det laget til «Juleveitsle» for kongen på Mære. Blotet på Mære må ha funnet sted ca 953, året før slaget ved Avaldsnes mot Eirikssønnene
Før jul møttes åtte bondehøvdinger og ble enige om at fire av dem skulle utslette kristendommen ved å brenne kirkene kong Håkon hadde bygd, og fire skulle tvinge kongen til å blote når han kom til Mære. Fire bønder med mannskapet sitt drog til Møre på skip, og drepte tre prester og brente tre kirker, før de dro tilbake til Trøndelag.
Ingen vet hvor de tre kirkene var bygd og mange har i vår tid grunnet på dette. At ei av de lå på Frei har alle regnet med, og at kongen hadde et eget gudshus på gården sin er trolig. At dette ble brent av trønderne er likevel lite sannsynlig da kongen med hirden sin og øvrige følge var der. I sagaen heter det: Straks etter (blotet på Lade) samlet kongen alle sine menn og seilte til Møre der han satt den vinteren. Dette må ha vært på kongsgården på Frei. Om trønderne hadde prøvd å gå i land på Frei kunne de blitt nedkjempet av kongen som hadde en relativ overmakt der. Tingvoll er nevnt som en av de tre kirkene og denne kan ha blitt brent. Veøya er et annet sted som nevnes og der kan godt ha vert kirke på denne tiden, men at trønderne ville dratt dit er lite sannsynlig. Tids hefte ved Tiltereidet ville gjort dem sårbare for avsløring og kamp.
Ei kirke på Bergsøya ville ha vert sårbar og et ganske lett bytte for trønderne på vegen heim etter å ha brent kirke på Tingvoll. Den tredje kirka kan ha ligget på Edøy, eller noe lenger nordover. Brannstifterne kom seg heim uoppdaget og uskadet.
Til blotet på Mære kom bøndene i hopetall og truet kongen med streng straff om han ikke gjorde som de ville. Til slutt åt kongen noen biter hestekjøtt og drakk alle skålene bøndene bydde uten å gjøre korstegnet.
Våren etter samlet han hær fram mot sommeren, for å gå mot trønderne, heter det i kildene. Mens skipene og mannskapene samlet seg fikk Kongen bud sørfra om at Eirikssønnene med en stor hær herjet i Viken. Han skjønte straks at en større styrke måtte til og sendte bud til Sigurd Jarl og andre høvdinger. Sigurd Jarl, og de som vinteren før hadde gått så hardt imot kong Håkon for å få han til å blote, kom med svært mye folk. Sigurd Jarl fikk forlikt kongen og bøndene, og de satte kurs sørover. Hærene møttes ved Karmøy/Avaldsnes, i et stort slag på Blodeheia, der Guttorm falt og de andre brødrene rømte landet.
Sagaene forteller ikke mer om konflikt mellom Kong Håkon og storbøndene i Trøndelag etter dette slaget. Året etter kom Eirikssønnene overraskende til Frei der Håkon satt med lite mannskap. Ved en god krigslist vant han slaget ved Rastarkalv, og Ganle ble drept. Brødrene og resten av leiehæren deres rømte. Mangel på mannskap og lang samlingstid to år på rad kan ha vært en sterk pådriver for at kong Håkon formaliserte leidangen og varslingssystemet med Veter, og tok dette inn i Gulatingsloven. Likevel kom resten av Eirikssønnene overraskende på Kongen enda en gang da han holdt veitsle med slekt og mange bønder på Fitjar i 961. Varsling og mobilisering av Leidangflåten var enda ikke helt å stole på.
Mot en overmakt med 6 mann mot 1 forsvarer spurte Kongen mennene sine om de ville rømme unna eller væpne seg for å sloss. Mennene svarte at de ikke ville rømme for danene, men heller falle med ære.
Slaget ved Avaldsnes i 954 var det første av tre slag mellom Håkon den Gode og Eirikssønnene. Slaget ved Rastarkalv i 955 var det andre, og slaget ved Fitjar i 961 det tredje og siste. Kong Håkon den Gode fikk der banesår og døde senere på Kongshella
Håkon ble tatt til konge av trønderne, etter at Sigurd Jarl (konge/ Hersker i Trøndelag), hadde tatt godt imot han og talt vel om han. Håkon lovte senere på Frostatinget å gjøre alle bønder odelsbårne og gi odelen tilbake til de som bodde på den. I årene som fulgte etter kong Håkon Adalsteinfostre sin død, hersket Eirik sønnene og landet led under arvestrider og kamp om makten. Kristningen stoppet opp og de brente kirkene gikk i glemmeboken.
Kirka på Bergsøya ble kanskje glemt også, men noen spor eller indikasjoner som har vert lite kjent om denne, lever enda.
I vår tid lever sagnet videre i Bygdeboka og så vidt enda på folkemunne.
Da Arild Stølan bodde på gården Bugge ca. 1961, overhørte han en dag en samtale mellom Harald Ragnvald (Krokja)Halset, og Olaf Gimnes.
Den gang gikk bygdevegen gjennom tunet hos Olaf Gimnes, og denne vegen brukte Harald da han dro til og fra dyrkingsarbeid på Teigen Sletvold Gnr. 47 Bnr. 21 på Høgdin. Teigen var utskilt fra Nygård Bnr. 15 i 1954.
En vinterdag i ca. 1961 kom Edvard med hest og slede på veg heim. Han hadde da ei stor steinhelle på sleden fra dyrkingsfeltet. Arild hørte Olaf si: «è det en del fra alteret ta da?», eller kanskje kjem du med sjølve altersteinen no? Denne steinen skal ha blitt brukt som hagebord på heimgarden til Harald.
Det er også nevnt av Kjell Bakke, at det under dyrkingsarbeidet ble funnet minst to hulgraver laget av store steinheller, i øvre del av det som i dag er enga nordøst for vegen opp til Varden. Det meste av steinene fra disse gravene skal ha blitt tippet i skogen mot øst i all stillhet, eller delt i mindre biter og brukt til forskjellige formål
I 1957 ble det funnet ei miniatyrøks ved nedre del av enga, fra steinalderen. Denne ble innlevert til oldsaksamlinga i Trondheim. Kanskje var dette funnet fra den store gravhaugen nede ved dagens veg nederst på stykket, siden dyrkinga ble utført litt etter litt nedenfra og oppover.
At denne plassen også har blitt kalt Korsan etter at det angivelig sto et eller to store trekors på dette stedet i gammel tid, er enda en indikasjon på at her har vert et hellig sted. Korsene kan ha blitt reist som et minne om den brente kirka eller de som var begravd her. Den store og rike Bergeslekta kan ha vedlikeholdt korsene fram til første halvdel av 1600 tallet. Vedlikeholdet kan og ha fortsatt i leilendingstidas, da kirker og prester eide det meste av eiendommene fram til 1840 da brukerne kjøpte ut eiendommene. Et arveskifte (skinnbrev) fra 1597 forteller også at Berge slekta kan telle minst fem ættledd før dette. Det kan gjerne ha vert flere generasjoner før dette igjen. Gjennomsnittsalderen på folket i Middelalderen regnes bare til ca. 35 år, men det er dokumentert at rike og mektige med gode levekår kunne leve mer enn nitti år.
Bergeslekta kan derfor ha eksistert i Håkon den Godes tid, og brukt kirka på Høgdin. Kanskje la begunstigelser fra Kongen grunnlaget for den enorme rikdommen slekta oppnådde fram til 1600 tallet.
Med dagens Georadar teknologi kan det være muligheter for å finne spor etter graver, stolpehull, kokegroper, og andre spor på Kjerkvollan, under dyrkingsdybde. En grundig undersøkelse av skriftlige kilder i England etter Biskopen og eventuelle prester som var i Norge med Håkon den Gode, kan gi noen flere svar og kanskje en bekreftelse.
| Cirka 865–cirka 932 | |
| Cirka 933–cirka 935 | |
| 930-årene–cirka 960 | |
| Cirka 961–cirka 970 | |
| 995–1000 | |
| 1015–1028 |
