Mange steder i vårt langstrakte land har det levd og oppholdt seg folk i uminnelige tider, og slik vil det mange steder bli så lenge mennesket finnes på vår vakre jord.
Høgsetområdet ved Krifast er et slikt sted hvor folk har levd og strevd fra de tidligste tider.
Her planlegges nå bygd ei gigantisk havn for inn og utskiping av varer, og om dette blir noe av vil skipstrafikken bli så stor at mange mennesker vil måtte finne seg nye bo og levesteder som følge av en næringsaktivitet som på mange måter påvirker og forulemper alt liv i området rundt, på en måte og i et omfang som aldri har skjedd før i vårt nærområde.
Et område der mennesker har vandret og levd i 12 tusen år, vil være endret for all fremtid.
Menneskene som levde i landet for ti tusen år siden var sankere og jegere. De vandret fra sted til sted og livnærte seg av det naturen bød på. Mye tyder på at de og hadde små båter av skinn, og med disse til hjelp kunne de erobre kysten av landet fra sør til nord i ei innvandringsbølge fra den Iberiske halvøy (Frankrike /Spania), og i ei annen bølge fra balkanlandene mot nordenden av Skandinavia. Begge gruppene fulgte kysten henholdsvis nordover og sørover og vi tenker oss at de etter hvert både kriget og blandet seg. Noe av årsaken til denne folkevandringa var at villreinen som de i stor grad levde av. hadde forflyttet seg nordover i takt med at de store isbreene som før hadde dekket Europa, nå hadde smeltet og iskanten forflyttet seg nordover.
Noen ganger kom de til steder som var så rike på naturens gaver at de slo seg til for lengre tid, og etter hvert som de utviklet kunsten det er å få naturen til å yte mer ved å drive avling, vart de enkelte steder bofaste.
Einneset på Høgset er et slik sted. I Steinalderen, for ca 9-10 tusen år siden var sjøkanten her på områder som nå ligg 20-30m o.h. Ei tid har sjøen dekt alt arealet som i dag ligg mellom sjøen og fylkesvegen. Dette betyr at den grunne bukta som vi nå ser ligg et stykke nedenfor vegen, var mer enn dobbelt så stor som no. Det var flere mindre bukter og viker i området som og ga godt matgrunnlag
Her var fine områder for sjøfugl til hekking gyteområder for fisk, og rike forekomster av muslinger og krepsdyr, skjell og plankton, til føde for både mennesker, fugl og fisk.
De første menneskene som kom hit oppdaget nok fort at det her var rikelig tilgang på mat i form av fugleegg, skjell, fisk og smådyr som var lette å fange. Bær, villfrukt, og spiselige vekster var årvisse, og i sjøen var det fisk året rundt. Her var rikelig med drikkevatn og god tilvekst i skogen av ved til koking og bål varme. Her var og strøm og vindforhold som medførte god tilgang på drivved.
Området hadde mildt klima året rundt og lå godt beskyttet og bortgjemt ved et høyt fjell som vernet godt mot sterke vinder og med kort veg opp til gode utsiktspunkt og trygge gjemmesteder i fjellet for den som var kjent.
Med sjøen som omkranset stedet og utsikt fra fjellet ovenfor mot landet nordvestover og sørvestover var det liten mulighet for å bli overrasket av streifende fiender både av folk og dyr.
I tusenvis av år levde folk stort sett i fred her, og her dyrket de sine guder og utviklet sine skikker. Når flokken vart for stor streifet noen videre og kom kanskje aldri igjen, men trolig var området hele tiden bebodd av en flokk som stort sett besto av familie og slektninger.
Med sakte økende folketall i landet ville det nok år om annet også komme nye tilflyttere som sørget for å fornye og styrke genene og kunnskapene.
Det er flere kjente og sikkert mange ukjente boplasser i rimelig avstand herfra som Bergsøya, Tingvoll, Freiøya, Lille Fosna og så videre. Slekt og kjente kunne bosette seg på egnede plasser i nærheten og stå sammen i forsvar mot angripere og i for eksempel villreinjakta i Trollheimen
Nytt blod og sikkert også nye tanker og ideer forsterket og trygget eksistensen. Til tross for gode levekår var det fortsatt bare de sterkeste som overlevde og kunne bringe sine gener videre.
I Europa i et område som ligger i dagens Tyrkia, hadde mennesker på denne tiden begynt å bearbeide to ville kornsorter som er grunnlaget for alt korn vi har i Norge i dag.
Dette folket trakk etter hvert vestover og tok med seg kornet og kunnskap om dyrking av det, men det tok tusenvis av år før både kornet og de første husdyra kom til Norge og Einneset/Ikorneset.
I årtusenene som fulgte etter den første innvandringen kan vi ikke følge menneskene her så nøye, men vi vet at dette sankerfolket etter hvert utviklet sine ferdigheter i jakt og fangst.
Inne i Trollheimen hadde villreinflokkene vokst seg store og mange, og med felles anstrengelser kunne reinsdyr fanges i dyregraver og ved drivjakt utfor høge fjellskrenter eller ned i djupe kløfter.
Med fred i årtier og århundrer kunne menneskene her utvikle sin evne til å lage bedre redskaper og smartere måter å livnære seg på, ved å begynne dyrking av forskjellige vekster. I et slik samfunn ville ikke lengre bare styrke telle men og smartness og lederevner ville være viktige egenskaper for å overleve.
På det store grunnvannsområdet i bukta ved Einneset kunne stadig større fisk fanges med kastespyd og andre fangstmidler. Jeg har selv sett primitiv fangst av fisk på slike grunne områder flere steder i verden, mens jeg reiste som sjømann i 60 og 70 årene. Kastespyd og pil og bue er utrolig effektive fangstmetoder på grunt vann. Fiskeren vasser utover til vannet når godt opp på lårene og står rolig og venter til en fisk kommer nær nok til å bli spiddet.
Enkelte steder hadde folk utviklet et kastenett som de sto langt ute på grunna og kastet ut i en fin sirkel som kunne trekkes sammen til en pose, og på denne måten fange enkeltfisker eller små stimer.
Vi kan tenke oss at her på Ikonneset utviklet det seg en stor høvdingeslekt, og at her var en hevdvunnen og hellig plass for bloting og anna gudetilbeding. Om alle berg i området vart avdekka ville vi kanskje finne spor etter de tidlige beboerne i form av bilder og tegn hogd inn i berget, og kanskje offergroper og andre spor. Det har vært mange høvdinger og vismenn i landet fra tidlige tider som vi ikke kjenner navnet til eller noe annet om. Selv i kongesagaene er kun få nevnt ved navn, bare de største og mektigste eller de som hadde utrettet en stor bragd vart omtalt og husket så lenge at deres historier ble nedskrevet.
Vi vet lite om hvordan menneskene behandlet sine døde i denne tiden, men kanskje gjorde de som mongolene som bar likene opp på nærmeste fjelltopp for at himmelguden kunne hente sjelen til den avdøde, og for at gudenes fugler ørn og ravn skulle få dele på restene.
I faste bosettinger som jeg tror det var på Einneset ville kanskje likbrenning bli benyttet i stadig større grad og fra yngre bronsealder finnes klare spor av likbrenning. I Innledningen til Heimskringla kaller Snorre denne tida for brennalderen, tida da alle menn skulle brennes og bautasteiner reises etter dem. Men etter at Frøy vart hauglagt i Uppsala bygde mange stormenn og høvdinger steinhauger til minne om avdøde frender.
Danskekongen Dan den storlåtne bygde sjøl en steinhaug og ga ordre om at han skulle gravlegges i den i fullt kongeskrud og med krigsutrustning sammen med hesten hans med sadel og mye anna utstyr, etter sin død.
Etter dette begynte frendene hans og andre høvdinger og stormenn med hauglegging. Landet Danmark har navnet sitt etter Kong Dan den storlåtne, som var den første kongen der.
I det som kalles brennetida kan vi tenke oss at døde fra de skogfattige kyststrekningene omkring på det som er dagens ytre Nordmøre, ble brakt hit til Ikornneset for likbrenning og avskjed med slekt og venner. Med fremveksten av den norrøne mytologi kom det ei endring i måten å ta avskjed med sine døde på, og ifølge Snorre var det Odins lov at” etter gjæve menn skulle de gjøre en haug til minne, og etter alle de menn som det hadde vært mannsmot i skulle de reise en bautastein.
Likbrenning var fortsatt lenge vanlig for folk flest, men de største høvdingene og stormennene ble etter hvert hedret med gravlegging med store offergaver til gudene og våpen og redskap så den avdøde skulle greie seg i gudeverdenen.
Etter hvert ønsket nok også den vanlige mann og kvinne å bli begravd i jorda slik som stormennene, og skikken med nedgraving tok over for likbrenningen. Vanlige folk måtte nok greie seg med ei vanlig nedgraving i jorda, og kanskje en stein eller liten steinvarde over. Bygginga av gravrøyser over høvdinger og stormenn fra Einnesset, som andre steder, foregikk nok over en del tid, kanskje i sammenheng med minneseremonier for den døde. Vi kan tenke oss at det krevde en mengde folk og mye tid til å samle og legge opp steinhaugene.
Bronsealderen, ca 1700 til 500 år fk.
Bosetterne på Einneset hadde lenge utviklet bedre og mer effektive redskap til jakt og fangst. De hadde og lært seg å nytte nye vekster i kostholdet og forbedret maten med salt og diverse krydderurter. Enkelte rotvekster og kornarter dyrket de på høvelige områder ved boplassen som nå var permanent. Boliger av skinn spent over raier fra skogen ovenfor, og kanskje stein og jordhuler, var gode å ty til når uvær drog over landet, og når vinteren var på sitt mørkeste.
Sjøen var ikke lengre ei trygg side til vern mot fiender, for båter store nok til å ferdes langs kysten med mange mann var kommet i bruk og fiender kunne komme raskere på med sine angrep. De gode utkikksplassene på fjellet ovenfor var gode å ha for å varsle fremmede, og med flere folk samlet og bedre våpen til å forsvare seg med kunne bosetterne greie seg mot volds - og ugjerningsmenn.
Utvikling av båter var og til god hjelp i fisket og til transport til og fra jaktområda i Trollheimen. Det vart og bedre muligheter til å møte og holde kontakt med andre bosettere på øyene rundt der lignende familiegrupper og flokker holdt til.
Den mest kjente er Fosnakulturen som nettopp kan ha sitt utspring fra bosettingene i Høgset området.
Vi kjenner ingen stormenn, eller høvdingenavn fra dette området fra førkristen tid, men at området her på Nordmøre har hatt sine høvdinger og konger, tillikes med andre områder, er det god grunn til å tro, men andre områder som bedre næringsvilkår vart større og sterkere og i tida etter bronsealderen vil naturlig nok herskere og konger bo f. eksempel i Trøndelag. Sterke konger underla seg svakere og tillot aldri lokale høvdinger og stormenn å få samme makt og å bli vist samme ære som seg sjøl få leve.
I løpet av jernalderen (500 før k- 550 ek) Kan vi tru at storhetstida for bosetterne på Einneset var over. Området var trolig likevel i bruk som næringsareal, men på en helt annen måte enn før.
Den store vika med grunn leirbotten ved Einneset ligg godt skjerma for alle fremherskende vindretninger. Landhevinga hadde ført til at Høgset området som vi kjenner det i dag var oppstått, og folket som nå var blitt mer bofaste bønder enn sankere og veidefolk, flyttet hit fordi det her var større områder med bedre jord, og lettere å holde utkikk etter fiender og å forsvare flokken sin. Krigere og røverbander drog no bare med skip og seglleia låg på motsatt side av Gjemnessundet så folket på Høgset kunne ha rimelig tid til å forberede forsvar.
Utkikksplass, Møteplass og kanskje offerplass vart etablert på det høgste, mest oversiktlige punktet rett ved dagens kirke. Tinghaug vet vi også dessverre så alt for lite om og steinbenker og steinbord som kanskje kunne gitt oss hint om historien, vart slått sund og brukt til kirkemurer.
Den store grunne vika ved Einnesset ligger godt beskyttet mot vind og bølger og v ar et godt egna sted for å løse et nytt behov som oppsto når seilskipene var blitt for store og tunge til å dra på land. Store skip vart ofte skadd i stormer og måtte på land for reparasjon av både skrog og master. Dette foregikk ved at skipet vart buksert opp i ei grunn vik ved passende høyvann og ble liggende på sida mens reparasjonsarbeidet kunne utføres uten fare for å bli tatt av uvær mens dette foregikk. De lettbygde krigsskipene brukte og denne metoden når skipene skulle klargjøres for rask seilas ved å skrape og glatte bunnen av skipene.
En betegnelse på denne grunnsettingen er å Varpe eller vorpe og navnet på Vorpneset kan like gjerne komme fra denne bruken av området som den senere bruken knyttet til laksefiske (laksevorpe) En stor fortøynings ring av jern ved sjøkanten viser at området har blitt brukt til fortøyning av skip og at det var en utstrakt bruk.
Grunneigarar hadde fortjeneste ved å kreve avgift for bruken av slike fortøyningsringer.
Det er allment kjent at folket på Høgset i de siste hundreårene i vår tid har nytt stor respekt for sin kunnskap og klokskap. Det er fult mulig at slektslinjene for enkelte, kan ha sitt opphav fra de opprinnelige bosetterne på Einneset.
I 2010 vart tankene om ei storstilt havneutbygging rett ved dette historiske området offentlig.
Tidlig på 80 tallet hadde æ fått tilbud om å ta over betong støperiet til Tor Bruset på Gjemnes.
Æ var da så heldig samtidig å få avtale om lisensproduksjon og salg av ei nyutvikla betongblokk med egenskaper som gjorde det betydelig enklere og billigere å bygge hus murer.
Jeg engasjerte konsulent i TI i Kristiansund Thomas Chr Tomassen, senere mangeårig og nylig avgåtte Operasjef i Kristiansund.
Han fastslo straks at det gamle støperiet på Gjemnes var lite å satse på og vi drog rundt og leita etter mer egna område. Det var han som utpekte området der Høgset terminalen nå ligger som et utmerket område for kai og fremtidig næringsutvikling. Han utarbeidet ei skisse som vi presenterte for ordfører Øverland og rådmann Eikrem.
De tok straks fatt i dette og planla og bygde ut kai og la til rette for næringsetablering.
For min del stoppet prosjektet da det viste seg at produktet ikke egnet seg her på vindfulle Nord-Vestlandet, men et betongblandeverk vart etablert på området som følge av arbeidet vi hadde lagt ned.
Om den gigantiske containerhavna som nå planlegges bygd her blir noe av, vil området atter gi næringsveg til mange hundre mennesker og igjen bli et sentralt knutepunkt som det kanskje var for 8-10 tusen år siden. Kanskje blir det et fornyet samlingspunkt, med utvidet kontakt til andre bygder og områder i Norge og verden, eller kanskje går det stille inn i glemselen som de fleste av oss som aldri får en gravhaug eller bautastein til minne etter oss.
Sjøl de mange som i dag gjør krav på å være større enn de fleste av oss, finnes det neppe lignende minne som gravhaugene, om nye 10 12 tusen år.
